Jobben min:

Pundharika Barkved – hun som finner skjulte spor

18.05.2018 | Tekst: Anne Grete Nordal. Foto og video: Mikkel Moe

Tekna-medlem Pundharika Barkved (36) leter etter DNA-spor på knekkebrød, klær, verktøy og airbager, for å hjelpe politiet med å oppklare forbrytelser.

– Hver ny dag og hver sak jeg jobber her på Rettsmedisinsk er like spennende og utfordrende, sier Tekna-medlem Pundharika Barkved.

Pundharika Barkved (36)

– Å intervjue noen på Rettsmedisinske fag ved Oslo Universitetssykehus, krever sine forhåndsregler. Ikke bare må vi underskrive taushetserklæring og kles opp med engangsmaske, -hette, -hansker og -frakk, men det må også tas DNA-prøver av oss. Vi må gni en prøvepinne på innsiden av kinnene, og signere de forseglede prøvene.

– Dette gjør vi for å utelukke dere hvis det skulle skje en kontaminering av prøver fra forbrytelser (dvs at DNA-et vårt forurenser et bevismateriale), som vi kan vise dere, forklarer Tekna-medlem Pundharika Barkved. Hun er en av 23 saksbehandlere for sporsikring ved seksjon for rettsgenetikk i straffesaker ved Oslo Universitetssykehus – en ganske eksklusiv gruppe. I og med at de er de eneste i landet som jobber med rettsgenetikk i straffesaker, er hun del av et lite og svært spesialisert fagmiljø.

Sokk i jobbintervju

For tre år siden fikk Barkved jobben blant 200 søkere til tre stillinger. – Jeg jobbet med influensa ved Virologiavdelingen ved Folkehelseinstituttet, da de lyste ut stillingen. Tidligere erfaring var innen mikrobiologi og genteknologi ved A-hus, St. Olav hospital og Veterinærinstituttet. – Dette er et veldig populært sted å jobbe. Under jobbintervjuet ble jeg blant annet bedt om å beskrive en sokk og en bukse som ble vist fram. Der og da synes jeg det var litt rart, men i ettertid har jeg skjønt at observasjonsevne og det å kunne beskrive funn, er viktige egenskap å ha i denne jobben.
Pundharika, eller Pundhi som kollegaene kaller henne, er utdannet sivilingeniør i kjemi og bioteknologi fra NTNU i Trondheim i 2007.

– Når venner og kjente får vite hva jeg jobber med, sier de at jeg må ha verdens mest spennende jobb. Og det stemmer jo. Jeg elsker jobben min. Ingen dager er like, ingen saker er like og jeg får nye utfordringer hver dag.

Mikroskop er et viktig hjelpmiddel for å kunne identifisere ulike typer celler.

Ørsmå spor

Pundharika forteller om en enorm utvikling av muligheten for analyser av DNA-spor. Fra å måtte ha en blodflekk på størrelse med en 5-kroning da teknikken ble introdusert på åttitallet, kan man nå utarbeide en DNA-profil med bare om lag ti celler. DNA-analysene gjøres bare for å sammenligne profiler, for eksempel hvis politiet har DNA-spor fra et åsted som de ønsker å sammenligne med prøver fra en mistenkt i saken.

– Jeg visste tidlig at jeg ville jobbe på laboratorium, og så meg selv for meg i hvit frakk, ler hun. Et snev av aksent, røper at morsmålet ikke er norsk. – Jeg kom fra Thailand til Norge som 12-åring, forteller hun. Matte, kjemi og fysikk ble favorittfagene på skolen. Hun tenkte først på å bli farmasøyt, men drømmen om labarbeid gjorde at hun valgte sivilingeniørstudiet i kjemi ved NTNU i Trondheim. – Jeg var veldig fascinert av bakterier og virus, og valgte derfor spesialisering i bioteknologi fra tredje klasse.
Inne på Rettsmedisinsk titter vi inn flere undersøkelsesrom. Bare øynene titter frem under beskyttelsesklærne til de som jobber der. Vi ser en sort truse som er strukket ut på et bord. Undersøkeren legger et slags trekkpapir over og sprayer på en væske. Et fargeanslag gir indiksjon på sædvæske. I neste trinn klipper hun ut en bit av papiret og ser i mikroskopet etter sædceller. I rommet ved siden av leter en kollega etter såkalte epitelceller, fra hud, ved å trykke en tapebit mot en trusekant.

Pass på: Ikke len deg inntil noe eller legg fra deg penn og papir, formaner Pundharika (til høyre) oss.

Dokumenterer: Et bilde hører med i rapporten.

Beskriver: Observasjonsevne er en viktig egenskap

Sporsikring: Her klippes det ut en prøve for labanalyse

Flere års opplæring

– Det krever minst to års opplæring her, før du kan gjøre alle slags undersøkelser. Når du er fullt opplært kan du ta de alvorligste sakene med lengst strafferamme som drapssaker, voldtekter og kroppsskader, sier Barkved. Selv mangler hun det siste trinnet.

– Alle begynner i det vi kaller «Glassburet». Her analyseres vattpinner med prøver der det påvises blod, spytt, hår og andre ting politiet har samlet inn for analyse. Det første året tilbrakte jeg der.

Vi får bli med inn i prøverommet for alvorlige forbrytelse etter at vi er kledd opp med beskyttelsesklær. – Dette er det største undersøkelsesrommet vi har. Ikke ta i håndtaket, Ikke len deg inntil noe, Ikke legg fotoapparat, penn og papir på noen rene flater – bare på et definert «skittent område», formaner Barkved oss. Hun åpner døra med albuen.
Det ligger en hvit T-skjorte på bordet med tydelige flekker. Vår lille gysning forsvinner idet Barkved røper at dette er en fiktiv sak de har laget som en test for å forklare oss prosessen.

– Av rettssikkerhetshensyn har vi ikke lov til å vise ekte prøver, men denne kunne vært hentet fra et virkelig hendelsesforløp, sier Barkved. Det har skjedd et ran hjemme hos noen i en leilighet. Politiet har funnet en T-skjorte med flekker som ser ut som blod i en container like ved. T-skjorta er sendt til Rettsgenetikk i straffesaker for å finne ut om det er blod, om det er fra mennesker og hvem som kan ha brukt T-skjorta. Svarene fra oss får politiet i en rapport skrevet av den som gjør undersøkelsene og godkjent av en sakkyndig hos oss som har det faglige ansvaret for saken. Hvis vi blir innkalt til å vitne i retten om funnene, er det den sakkyndige som stiller.

Som i CSI

– Før jeg tar tester, beskriver jeg det jeg ser. Så tar jeg prøver for å påvise om det er blod. Pundharika gnir et filterpapir mot flekken, drypper på tetrabasebariumperoksid-løsning, og vipps brer det seg en blåfarget flekk på papiret.
– Hvis du har sett på TV-serien CSI, er det akkurat slik det er der også, ler hun. Blod indikeres ved blåfarge. Nå vet vi at det er blod, men ikke om det er humant blod. Hun registrerer størrelsen på flekken, klipper den ut, og putter den i et grønt reagensrør. Neste trinn er å sikre prøver av epitelceller (epitelceller er overflateceller fra for eksempel hud) fra vrangsiden av halslinningen. Det gjøres med en minitape. Tapebiten puttes i et gult reagensrør. Nå går prøvene til laben for DNA-analyse. I løpet av disse arbeidsoperasjonene har hun skiftet hansker og desinfisert dem med sprit flere ganger for ikke å kontaminere prøvene. – Det går gjerne med ti hanskepar i løpet av en undersøkelse. Det var ganske uvant i starten at vi må være så ekstremt nøye og tenke på alt vi tar på av knapper, tastatur og håndtak, men det blir raskt en vanesak, sier hun.

Vipps: Som i TV-serien CSI blir blod blåfarget med testvæsken.

Mest hverdagskrim

I løpet av et år analyser Rettsmedisinsk omlag 30000 prøver fra 8000 straffesaker. – Det dreier seg mest om hverdagskriminalitet som tyveri, ran, innbrudd, skader på bygg og biltyveri, opplyser Pundharika. Politiet samler og sender inn biologiske spor fra blod, hår, spytt, tenner, sædceller og gjenstander med mulige hudceller. Vi gjør også analyser av tenner, bein, vevsprøver og vaginalprøver.

Pundharika har lett etter spor fra objekter som finlandshetter, airbager, halvspiste knekkebrød, klesplagg og muttere.
– Det er så interessant å jobbe her. Ingen dager er like. Hver ny sak er spennende og utfordrende. Kontakten med politiet er spennende, og jeg føler at det å være med på å løse saker har stor samfunnsnytte. DNA-profil fra et biologisk spor kan ikke løse krimsaker alene – den har ingen verdi før den sammenlignes med andre DNA-profiler, for eksempel en mistenkt eller fornærmet i en sak. I saker med ukjent gjerningsperson kan DNA-profilen søkes mot DNA-registeret.

Aktiv tillitsvalgt

Det er ikke bare jobben som avdelingsingeniør/saksbehandler ved Rettsmedisinske fag som opptar Pundharika Barkved. Hun er en svært aktiv tillitsvalgt i Tekna med styreverv i Tekna Oslo Universitetssykehus (OUS), Klinikktillitsvalgt for Laboratoriemedisin, Avdelingstillitsvalgt for Rettsmediske Fag, og medlem i Forhandlingsutvalget for Tekna OUS.

– Jeg er nysgjerrig av natur og liker å sette meg inn i ting, også når det gjelder lønns- og arbeidsvilkår. Jeg ønsker å forstå det norske arbeidslivssystemet bedre, derfor har jeg engasjert meg på flere plan som tillitsvalgt i Tekna, sier Pundharika Barkved. Jeg har lært veldig mye som tillitsvalgt, både på personlig og faglig plan. Jeg har fått større nettverk gjennom kurs og konferanser som Tekna arrangerer. Det kan være utfordrende og krevende å være tillitsvalgt, men det er også veldig godt å vite at jeg kan gjøre en forskjell for medlemmene mine.

Les mer om genteknologi og hva Tekna mener

Les også