Tekna-medlemmer på klimadugnad:

Hun vil dyrke tare for å fjerne CO2

11.04.2019 | Tekst og foto: Anne Grete Nordal

– Tareindustrien er på omtrent samme nivå i utvikling som norsk lakseoppdrettsnæring var på 1970-tallet, sier seniorforsker og Tekna-medlem Jorunn Skjermo i Sintef Ocean AS. Hun håper det ikke skal ta like lang tid å få i gang en bærekraftig industri basert på tare. Tare kan erstatte mange fossilbaserte produkter, og dyrket i stor skala, fjerne deler av Norge CO2-utslipp til atmosfæren.

Vil dyrke tare: – Her i den mørkebrune delen i midten, sitter sporene, dvs frøene, viser seniorforsker Jorunn Skjermo. Tare lever av og vokser ved å filtrere næringsstoffer i havet. Tareskogen fornyer seg naturlig hvert år, men kan dyrkes og brukes til blant annet mat og fôr, og fra den kan det utvinnes ulike kjemiske stoffer med stort anvendelsesområde.

Les også:
Fysikeren som skal bidra til mindre kurap
Kutter klimagasser med elektriske veier
Elektriske ferjer – suksess for klima og norsk batteriproduksjon
Venter på startsignal i Brevik

Se for deg havet som en enorm åker – der du kan dyrke «planter» til mat, men også utnytte mineraler/biologiske stoffer til andre produkter som for eksempel plast, batterier og medisiner. Mer aktuelt enn noen gang er også muligheten til å anlegge store hurtigvoksende tareanlegg for å fjerne og binde karbon fra atmosfæren. Forsker og Tekna-medlem Jorunn Skjermo ønsker seg et regnskogfond for utvikling av blått karbon.

Må få ned kostnadene

Stortare høstes allerede i dag, og brukes til fremstilling av alginat som fortykningmiddel. Når du spiser softis, er det for eksempel alginatet som hindrer at softisens smelter for raskt. Det brukes også til fôr, gjødsel, i tekstiltrykk, i malingsprodukter og i medisiner. Nå seiler også taredyrking opp som en lovende løsning for å binde karbon fra atmosfæren i stor skala.

Gjennom prosjektet Macrosea har Skjermo i mange år forsket på hvordan vi kan dyrke tare og hva den kan brukes til industrielt. Det er særlig sukkertare og butare som er interessant. Nå utvikles teknologi som gjør at dyrking kan skje på en mer kostnadseffektiv måte. Skjermo er overbevist om at dette er en næring som har fremtiden for seg. Men fortsatt gjenstår mye for at det kan bygges opp næringsvirksomhet rundt dette.

På fagtreffet med tittel «Blått karbon» som Tekna Havbruk og fiskehelse, arrangerer sammen med Tekna Biotek i Trondheim 8. mai vil Skjermo snakke om dette og klimagevinster fra taredyrking.

Savner et blått regnskogfond

Skjermo savner en myndighetsstyrt ordning, en slags motor og kanskje et fond for å kunne utvikle blått karbon-industri.
– Norge betaler store summer til Regnskogfondet. Kanskje man kunne tenke seg noe tilsvarende for den «blå regnskogen» som tare kan utgjøre.
Stortare og sukkertare utnyttes allerede kommersielt i Norge. Cirka 30 bedrifter driver innen området og nesten alle dyrker tare. Produktene går til mat som pasta og pesto, og til smakstilsetninger og krydder.

Makroalger, og i særdeleshet sukkertare, vokser utrolig fort. Gjennom opptak av næringsstoffer i havet og fotosyntese, dannes store menger biomasse som binder CO2 løst opp i sjøvann fra atmosfæren.

– Klimaeffekten kan utnyttes på grovt sett tre ulike måter, forklarer Skjermo. For det første kan biomassen erstatte mange av dagens fossilbaserte produkter ved å fremstille biodrivstoff som biogass, bioetanol, og andre fossilbaserte produkter som for eksempel plast. Da hadde du nærmet deg et nullutslippssamfunn ved at du ikke tilfører karbon til atmosfæren, men bruker av den CO2-en som allerede finnes i atmosfæren. Det oppstår en kort karbonsyklus. Det andre området man kan tenke seg, er at biomassen kan brukes som råstoff for å erstatte bioprodukter som er laget på en mer klimafiendtlig måte. Proteinekstrakt som utvinnes fra soyaolje i Brasil (der det dyrkes på områder som tidligere har vært regnskog) og brukes i fôr til oppdrettslaks og andre dyr, er et eksempel på dette.

I kjelleren hos Sintef Ocean er det skapt vinterlige forhold som gjør at det kan dyrkes frem små kimer av sukkertare. Snart skal de surres løs fra dyrkingssøylen, tvinnes rundt tykkere tau og settes ut i havet. – I løpet av fem måneder kan en liten plante ha blitt et to meter langt tareflak, opplyser forsker Jorunn Skjermo.

I dag dyrkes tare på lange tau som strekkes ut i sjøen i tre til ti meters dybde. Her fra Sintefs forskningsfelt på Frøya.

Dumpe på store dyp

– Det tredje området vil kunne utgjøre den virkelig store klimaeffekten, nemlig hvis vi dyrker tare i stor skala, høster den og deponerer den. Jorunn Skjermo har tidligere ifølge beregninger vist at hvis vi dyrker tare på arealer tilsvarende 18000 kvadratkilometer, høster og deponerer en gang i året, kan hele Norges CO2-utslipp fjernes fra atmosfæren.

Til Tekna Magasinet sier hun at det å bare dyrke tare for å fjerne hele Norges CO2-utslipp ikke er realistisk. Et slikt areal utgjør omtrent det samme som hele Sogn og Fjordane fylke.

– Men for å nå Norges nasjonale klimamål, kan dette være ett viktig tiltak i tillegg til andre. Kanskje det kan være realistisk å dyrke og deponere ti prosent av det anslåtte arealet, sier Skjermo. Hun forteller om en veldig stor interesse rundt dette spørsmålet.
– Men det er mange forhold det må forskes mer på. Hvor kan det avsettes areal til å dyrke? Hvor dypt kan tare deponeres? Må det dekkes til og hvilke effekter kan det ha på livet rundt? Automatiserte tekniske løsninger for å dyrke og høste må utvikles, og anleggene må tåle store påkjenninger i et krevende klima. Her kan det brukes kompetanse fra havbruksnæringen. Det foreligger allerede forslag til løsninger på tegnebrettet. Ikke minst må det avklares hvem som tar kostnadene ved deponering. Kan for eksempel en ordning med kvoter for blått karbon være en løsning, spør Jorunn Skjermo.

Utenfor Trøndelagskysten er det ideelle forhold for taredyrking. Tare dyrkes i de øverste 10 meterne. Man ser for seg store anlegg som er forankret, men ligger og flyter. Sintef har sine dyrkingsanlegg for forskningsformål ved Hitra og Frøya. – Ole Jacob Broch i Sintef har laget matematiske modeller for hele kysten for velegnethet av taredyrking. Det handler blant annet om hvor det er tilstrømning av næringsrikt vann fra dypere områder. Det er for eksempel funnet noen «hotspots» utenfor Frøya som er meget velegnet, opplyser Skjermo.

– På en slik rull er det 150 meter tråd. På slike ruller «sås» taresporer i laboratoriet til Sintef. Når vi kommer ut i januar-februar bringer vi rullene ut til forskningsfeltene ved Hitra og Frøya og surrer tråden over på et tykkere tau som spennes ut i sjøen. I løpet av fem måneder vil de en centimeter små kimplantene ha vokst en til to meter.

Må utvikle bioraffineri

Bioprosessering av tare er lovende, men byr på mange utfordringer ifølge Skjermo.
– Dette er ennå i starten som et nytt råstoff, og foreløpig har vi ikke noen industrialiserte prosesser for å få det til billig. Slik Borregaard klarer å utnytte hele trestokken ved avansert bioraffineri til ulike kjemiske produkter, bør vi kunne få til noe av det samme basert på tare.

Skjermo forteller at NTNU og Sintef etablerer en kunnskapsplattform for bioprosessering av tare i starten av mai, med hensikt å finne gode produktkombinasjoner. Flere store EU-prosjekter handler også om dette.

– Vi må få bygget opp et bioraffineri som kan fremstille flere produkter, og der noen av produktene ha så stor verdi at det kan gi lønnsomhet for hele produksjonsprosessen.

Hun er klar på at det å få ned dyrkingskonstandene og få til gode prosesseringsteknikker som kan skaleres opp, er noe av det viktigste. – Det betyr for eksempel at det må utvikles en prosess som gjør at du tar ut komponenter i riktig rekkefølge slik at du ikke forringer råstoffet når du går videre til neste ledd i prosessen og tar ut en annen type stoff. Av interessante stoffer vi har sett på er såkalte bioaktive stoffer som gjør at andre stoffer får bedre virkning. Eksempler er alginat og fucoidan. For å kunne konkurrere med billige soyaproteiner, ser vi for oss at vi må ha et høyverdig produkt i tillegg. Det kan være noe som går til farmasøytiske, medisinske eller kosmetiske anvendelser. Finner vi slike stoffer, skal det kanskje ikke mer til enn at det holder at 0,1 prosent av produktene kan gi veldig god lønnsomhet.

Etterlyser handling

– I dag bruker vi ikke mer makroalger i Norge enn det vi høster, i motsetning til Asia der det dyrkes i stor skala og markedet er tilsvarende stort. I Kina står det folk og knytter hver enkelt lille plante fast for dyrking. I Norge hadde det blitt altfor dyrt. Vi må utvikle robotiserte løsninger.

Jorunn Skjermo tror markedet kan komme i Norge og Europa hvis vi får frem nye produkter og anvendelser. Da vil også de tekniske løsningene komme. Sintef har allerede designskisser klare på tegnebrettet.

Hun tror mange taredyrkere nok gjerne vil være med på dette, men de klarer ikke å starte opp alene. – Det må være et stort fond, «en motor» for å få i gang blått-karbon-industri. Skjermo etterlyser mer handling fra myndighetens side. – Det holder ikke med stortingsmeldinger og strategier, sier hun.

Tekna er med som offisiell partner i Oslo som europeisk miljøhovedstad 2019, og bidrar med en rekke arrangementer. Her kan du lese mer om det som skjer:

Les også