Maskiningeniøren vet hva han skal bruke feriene til:

Hjelper de fattigste i Kenya med biogass og vann

16.10.2017 | Tekst og foto: Kari Kløvstad

I oktober ble et nytt vannprosjekt åpnet på landsbygda i Kenya. Mye har skjedd siden sivilingeniør Helge Underland og kona Kirsten for ti år siden satt i bilen til sjåfør Daniel Kikwa og snakket om biogass og hjelp til selvhjelp for de fattigste.

Enklere hverdag: Nå kan lokalbefolkningen hente vann enkelt, og det er også mulig å bytte ei bøtte kumøkk til biogassanlegget mot 80 liter vann.

En eldre dame står og fyller vann i den gule dunken sin. Hun er første kunden ved vannstasjonen denne morgenen og er strålende fornøyd med at hun slipper å ta turen ned til den tørrlagte elva og håpe at det skal piple opp noen dråper. Neste kunde er en mann med en liten lastebil, som skal ha vann til buskapen.

Kitui town ligger cirka 120 kilometer rett øst for Nairobi. Her etablerte Tekna-medlemmet Helge Underland og kona de første «Hjelp til selvhjelp»- prosjektene.

– De gjør en så god jobb for oss kenyanere. Bare vi har vann, kan vi få til mye, for vi er ikke late, sier bonden, mens han ser på at kannene blir fylt opp. Vannet koster det samme som hos det offentlige, men der er det sjelden noe å få tak i.

Andre kommer med kuene, slik at de kan drikke på stedet. Støvet virvler på alle kanter, og du vet at det er tørt når selv kaktusene skrumper inn og visner.

Litt lengre ut på ettermiddagen skal det være offisiell åpning av dette vannanlegget. Stemningen er spent og det ventes besøk fra den norske ambassaden. Anlegget er bygget i regi av organisasjonen ”Hjelp til selvhjelp”, og pengene kommer fra givere i Norge. Dette er bare et av mange prosjekt som nå er i gang, og det startet med biogass.

Motoren for det hele er ekteparet Helge og Kirsten Underland fra Ski og deres gode samarbeidspartner Daniel Muema Kikwa, som har det daglige tilsynet.

Helges biogass: Skriften på veggen forteller at det er Helge Underland som er mannen bak dette biogassanlegget ved gutteskolen i Katulani.

Inspiserer: Kirsten Markhus Underland sjekker biogassanlegget sammen med Makau Mbalu, som arbeider på gården. Det må mer vann til for å holde produksjonen oppe.

Tilfeldighetene rådet

Helge Underland (60) har utdannelse i maskinteknikk og vvs fra Norges tekniske høgskole (NTH, i dag NTNU), og har i dag full jobb som byggeleder hos Opak. Mye av tiden brukes ute på byggeplassene. Tidligere har Tekna-medlemmet vært overingeniør hos Forsvarsbygg.

Kona Kirsten Markhus Underland er revisor i skatteetaten, der hun jobber med skatt for utvikling, og har oppdrag i Zambia. Tidligere har hun også vært engasjert i Tanzania og Mosambik.
Hjelpearbeidet i Kituiområdet var ikke nøye planlagt. Det hele startet ved en tilfeldighet da ekteparet var på tur med Kirstens far, Johannes Markus, som gjerne ville besøke en misjonsstasjon i Tanzania i 2007.

– Der sa de at de trengte vann. Men rørene var gamle og kranene lekk. Jeg ba dem reparere det de hadde, og fortalte at det de trengte var et biogassanlegg. Det kom ikke noe svar, men da jeg hadde vært hjemme en stund, ringte de fra misjonsstasjonen og lurte på hvor biogassen ble av, sier Helge Underland, på sin underfundige måte.

Brukte gaver fra 50-årsdagen

Byggelederen kunne ikke mye om biogass, så han kontaktet en kinesisk gjesteforeleser på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås. Kineseren laget en enkel skisse til biogassanlegg, basert på fuktig naturgjødsel fra ku, gris eller høner, og pengeinnsamlingen kunne begynne.

– Jeg kjøpte inn mat og vin og feiret 50-årsdagen min tre ganger. Den eneste gaven jeg ønsket meg var bidrag til biogassanlegget, og afrikanske t-skjorter ble auksjonert bort for flere hundre kroner stykket, opp til flere ganger.

Resultatet ble så vellykket, at Underland hadde lyst til å bruke erfaringene til å bygge et biogassanlegg til. En annen misjonsstasjon var interessert, men trakk seg da den ikke ville ha svineproduksjon i et muslimsk område, og det hjalp ikke at Helge sa det gikk like bra med kuer. Så satt ekteparet der i bilen til Daniel Kikwa og lurte på hva de skulle gjøre.

– Vi trenger hjelp i området jeg kommer fra, sa sjåføren forsiktig, og så ble det tur til Kitui vest i Kenya, og ”Hjelp til selvhjelp” snurret i gang for alvor. Tanken bak er hele tiden å legge det best mulig til rette for lokalbefolkningen, slik at de skal stå bedre rustet til å klare seg selv.
Ekteparet Underland gjør alt arbeidet helt gratis, og de betaler også turene sine til Kenya selv. Hjemme har de tre voksne sønner, som er vant til at foreldrene forsvinner til Afrika.

Vann til salgs: Vannstasjonen på Flamingo farm, slik lokalbefolkningen møter den.

Småprat ble til Flamingo safari

På turen med Daniel Kikwa havnet Kirsten Underland i forsetet ved siden av sjåføren, og det kom frem at han var utdannet innen reiseliv og ønsket seg sitt eget safarifirma, etter at han i mange år hadde kjørt for andre.

Stødig fagmann: Når Helge Underland er på besøk i landsbyen Katulani, dukker mureren opp, som har vært med på mange av prosjektene. Han vil gjerne hilse på.

– Vi begynte å leke med planene. Selskapet burde ha et navn som minnet om en fin farge, så kanskje rose. Men hvilket dyr kunne vi bruke som symbol? Daniel Kikwa ler når han tenker tilbake på alt som har skjedd de siste årene. Nå er han daglig leder av Flamingo safari, samtidig som han er ”Hjelp til selvhjelps” mann i Kenya.

– Dette var ikke enkelt i starten. Det eneste Daniel kunne håndtere var en mobiltelefon. Han hadde aldri tatt i en pc, og i tillegg er tilkoblingen ustabil, så det er ikke enkelt for en som skal drive firma, sier Kirsten Underland. Nå har hun og Kikwa nesten daglig kontakt for å planlegge og holde styr på alt som skjer.

Gass, vann og rånen Helge

Det første prosjektet i Kitui var å bygge et grisehus ved Katulani boys secondary school, og koble dette til et biogassanlegg under bakken, slik at møkka kunne benyttes direkte. Den tilsettes vann og slippes ned i en tank for å gjære. Gassen stiger så opp i et ekspansjonskammer og kan ledes til kokeapparatet på skolekjøkkenet, mens restene kan brukes til gjødsel og jordforbedring.

Senere ble det boret etter vann, og det første anlegget ble åpnet, her på dette skoleområdet. Pengene kom fra norske givere. Dette har vært til stor nytt for både folk og fe, men ikke alt går som smurt.
Når vi er med Helge Underland til grisefarmen, står biogassanlegget. En teknisk feil må repareres, og tilførselen av gjødsel må også styres bedre. Målet er at de seks suggene skal føde 120 grisunger, fordelt over hele året. En ny råne er på plass. Den har fått navnet Helge, og trivdes utmerket med å bli klødd bak øret av sin norske navnebror.

Til nå er det bygget i overkant av 50 biogassanlegg i regi av ”Hjelp til selvhjelp”. Hovedmålet er å få kvinnene ut av de røykfylte kjøkkenhyttene der maten lages over åpen ild og fører til at mange får helseproblemer. Men det er ikke enkelt å vende gammel vane, så Kirsten har vært på kjøkkenet på skolen for å vise hvor enkelt det er å koke på gass.

Ambassaderåden åpner vannanlegget

Den store dagen er kommet. Det nye vannanlegget på Flamingo farm skal offisielt åpnes, selv om det har vært i drift en stund. Det er boret ned til 170 meter for å komme ned til de friske dråpene.

En kokk er kommet til gården for å grille svin til gjestene, og Peninha Mwaria er over alt for å holde styr på aktivitetene. Hun er svigerinnen til Daniel Kikwa og daglig leder på farmen.

Kikwa eide gården før ”Hjelp til selvhjelp” kom inn bildet. Men den var bare et skall med halvferdige bygninger. Nå er det hovedhus, gjestehus, kjøkkenhage og fjøs med kuer og geiter. Dyrene bidrar til biogassanlegget, mens vannet skal komme hele nabolaget til gode. Det er her Kirsten og Helge Underland hovedsakelig holder til når de er i Kenya i alle feriene, og de lyder navnene Kanini og Muasa, som betyr den lille og den lange.

En norsk gruppe på tur med Flamingo safari er på besøk, og tidligere har både Kirsten og Helge hatt med kolleger. Ute på tunet rigger 24 kenyanske kvinner seg til med sine kurvarbeider. Dette er også et tiltak i regi av ”Hjelp til selvhjelp”, og det meste av det som lages selges i Norge.
Høydepunktet nærmer seg. En fin bil triller inn gjennom porten og ut kommer Einar Telnes, som er nærings- og energiråd i Den norske ambassaden i Kenya. Det er ikke ofte han har lignende oppdrag.
Ambassaderåden stiller seg under vanntårnet, med tilskuerne rundt, og i det han tar ordet, kommer den en mann med en eselkjerre på utsiden for å fylle vann.

Vann og energi gir liv

– Det har lenge vært god kontakt mellom Norge og Kenya, og det er fint å se at små organisasjoner i Norge kan hjelpe lokalsamfunn her i landet. To områder er ekstra viktig, vann og energi. Det er grunnpilarene det kan bygges videre på for å skape liv på de små stedene. Se bare på grønnsakhagen her, sa ambassaderåd Einar Telnes.
De tre initiativtagerne sto alle der med tårer i øynene

– Dette er den største dagen i mitt liv. Det ambassaderåden sa kom rett fra hjertet, og gården her var full av nordmenn og lokalbefolkning. Dette er ikke mitt vann. Det er til alle, sa Daniel Kikwa.

Fulle kanner: En lokal bonde har trillet inn med planet fullt av vannkanner som han får fylt opp. Det meste vil gå til dyrene på gården.

Som en forelskelse

Utpå kvelden satt Helge Underland under det store mangotreet på tunet og pustet ut. Grillen brant ut og kurvdamene pakket sammen.

– Skjønner du hvorfor vi reiser tilbake?
Vanntårnet er kommet på 314 500 kroner, og neste oppgave blir å montere en soloppvarmet varmtvannstank på hustaket.
– Er det noe som har gått skeis?
– Ja, vi brukte penger på å bore etter vann et sted det viste seg å være tørt, enda vi hadde gode fagfolk.
– Har dere flere nye planer?
– Jeg vil gjerne starte et nytt vannprosjekt, men det står på pengene, sier Underland. Han har ikke før sagt det, før det tikket inn 70 000 kroner fra en Rotary-forening, og saken er klar. Byggelederen kan gå i gang igjen.

For Kirsten Underland har Flamingo safari vært største suksessen, og i tillegg til de store prosjektene gis det hjelp til selvhjelp for lokale familie og mat til et barnhjem i slummen.
Både Kirsten og Helge Underland er fullt innstilte på å fortsette hjelpearbeidet. Flybilletter er bestilt til juleferien. Alt arbeidet deres med organisasjonen skjer gratis og reisene betaler de selv.
En spontan juleaksjon er satt i gang. Den skal gi penger til gode solcellelykter, slik at kvinnene kan holde på med håndarbeid utover kvelden og barna kan gjøre lekser etter klokken seks da det blir mørkt.
– Dette er ikke noe kall. Det er mer som en forelskelse! mener Kirsten og Helge Underland.

Tidligere utgaver av Tekna Magasinet