Tema: Norge anno 2030 – Tekna Magasinet forbereder Arendalsuka

Flyttet fôrfabrikker
på havet

10.08.2018 | Tekst: Øystein Krogsrud

Seniorforsker Olav Fjeld Kraugerud (42) i fiskefôrprodusenten Cargill jobber med å gjøre fiskeoppdrett mer miljøvennlig. I denne artikkelen står han i 2030 og forklarer hvordan fôrfabrikker på havet har bidratt til å dekarbonisere fiskeoppdrett.

I 2030 bruker fôrselskapene gyrostyrte fôrfabrikkfartøyer til å forsyne oppdrettsanlegg ute i havet. De er drevet av energi fra vindmøller, bølgeenergi og solenergi. Råvarene er mikroalger og gjær, ser forsker Olav Fjeld Kraugerud, for seg.

Les om Teknas paneldebatt under Arendalsuka:  Norge Anno 2030 – hvordan ble vi et grønt, digitalt og smart samfunn

Navn: Olav Fjeld Kraugerud
Arbeidssted: NMBU og Cargill
Stilling: Førsteamanuensis og seniorforsker
Alder: 42
Utdanning: Sivilingeniør bioteknologi ved NTNU og PhD ved NMBU
Faggruppe: Tekna Biotek og Tekna Havbruk og Fiskehelse

Hvilke teknologiske fremskritt var avgjørende?

– Storskala er et viktig moment for å få lønnsom matproduksjon. Da er god logistikk en nøkkelfaktor, og logistikk krever både energi og tid. Gjennom den ønskede kostnadsøkningen i energi på 2020-tallet gikk næringen nøye gjennom alle ledd. Man tenkte i mange år at fôrfabrikkene lå perfekt plassert, der de lå som perler på en snor langs norskekysten. Nærmere oppdrettsanleggene var det jo ikke mulig å komme! Men da man så på logistikken, var det klinkende klart at så å si alle råvarer kom med skip og at ferdigfôret ble hentet med skip og «skulle ut på havet» igjen. Altså måtte det jo være smart å ha fôrfabrikker ute på havet. Nærmere alt, kort oppsummert. Det som gjorde det mulig var de nye gyrostyrte fôrskipene, som var en videreutvikling av olje- og gassindustriens FPSO’er. Man hentet også mye prosesskunnskap fra fiskeriene, som i lang tid hadde operert med store fiske- og prosessfartøy på havet.
– Kravet om økt bruk av fornybar energi gjorde at utviklingen av både vindmøller, bølgeenergi og solenergi tok av, og ble primære energibærere til de nye fôrfabrikkfartøyene. Aggregater var kun med som reserve, og fra i år, er de nyeste fartøyene levert helt uten mulighet for å benytte olje og gass.

– At fôrselskapene våget å satse på fôrfabrikkfartøyer skapte store ringvirkninger. Det som for et par tiår siden ble omtalt som «de nye råvarene»; blant annet mikroalger og gjær, blir nå produsert og prosessert på fartøy som går i rolig skytteltrafikk mellom de ulike fôrfabrikkfartøyene. Fartøyene går fort nok til å rekke neste råvareleveranse, og sakte nok til å kunne benytte vind som primær fremdriftskilde. Årstidsvariasjonene med hensyn til sol og temperatur inspirerte forskerne til å knekke koden for hvilke signalveier i organismene de måtte forstå og modifisere for å klare å produsere tilstrekkelig biomasse også i den kalde og mørke årstid.

Hvilke politiske grep bidro til suksessen?

– Etter at Bondevik-I regjeringen søkte om avskjed 10. mars 2000 grunnet gasskraftsaken, var det i nærmere 20 år veldig mye snakk om miljø og klima, uten at det var disse sakene som vant når det dro seg til i forhandlinger, prioriteringer og budsjettavgjørelser. Men samtidig ble det i denne perioden laget mange gode rapporter med solid kunnskapsgrunnlag. Det ble blant annet fattet gode vedtak, både av storting og regjering, men det endte flere ganger i utsettelser av implementering og gjennomføring. Og ikke minst, i denne perioden begynte tallene og historiene om miljøendringer virkelig å bli omtalt i det som i den perioden ble kalt aviser og etablerte medier. Og forskere, næring og forvaltning hadde utviklet forslag til løsninger, innen alt fra avfallshåndtering og mat til samferdsel og infrastruktur.

– I mellomperioden (2015-2020) var det en del referanser til dystopier a la George Orwells 1984 og Aldous Huxleys Brave New World, da grenseganger og reguleringer innen teknologi ikke hang helt tritt med sju-milsstegene som teknologien gjorde.

– Kombinasjonen av modning i befolkningen og djerve politikere gav resultater. Beslutningstakerne og politikere torde tenke langsiktig og gjennomføre noen grep. Dette førte riktignok til noe motstand blant folk, og politikerne gjorde det på bekostning av kortsiktig velgergevinst. Men fra midten av 2020-tallet ble politikere faktisk virkelig verdsatt igjen, både av folk flest og av næringsliv. Man kan nesten si det som at trepartssamarbeidet fikk gjennomslag på de fleste arenaer. I en omskiftelig verden fikk man en ny anerkjennelse for forutsigbare rammebetingelser og klare mål for hva vi alle vil med samfunnet.

– Rent konkret klarte man innen havbruk å lage en ordning der forskningskonsesjoner for oppdrett fikk et særskilt skatteregime, og at hvert firma kunne ha en viss andel forskningskonsesjoner i sin oppdrettsportefølje. Dette gjorde at man kunne, og at det ble lønnsomt, å teste ut «best practice» for ulike oppdrettskonsept. Dette har gjort at vi i Norge nå oppdretter flere arter enn primært laks og ørret, sammenlignet med 2010-tallet. I tillegg har diversiteten i oppdrettskonsept (lukkede merder, landanlegg, offshore-anlegg, by-oppdrett*) av hver enkelt art gjort næringen robust, blant annet med hensyn til sykdomsutvikling og endring i energikostnad.

Hvordan bidro oppdrettsnæringens suksesshistorie til at Norge ble grønt og heldigitalisert?

– Fôrteknologisk var det vekslingen mellom trykksatte og vakuumprosesser i hvert trinn i fôrproduksjonen som gjorde at man klarte å lage homogent fôr ute på havet, uavhengig av om gyroene på skipene klarte jobben sin eller ei. I starten var det utfordringer med både innmating, blandeprosess og oljetilsetning når skipene svingte opp og ned.

*By-oppdrett. Oppfinnerne bak det norske selskapet Lokal-fisk utviklet på 2020-tallet en teknologi for fiskeoppdrett samlokalisert med kommunale renseanlegg. Det var et ikke ubetydelig antall mennesker i landet som syntes dette var ekkelt i starten, men de ble etter hvert overbevist. Mer saklig motstand var det innledningsvis fra Mattilsynet, da en slik kort sirkel mellom avfall og mat skapte større fare for ulike sykdomsvektorer og at uheldige molekyler kunne ende i maten. Denne faglige bekymringen satte i gang et stort forskningsprosjekt innen kjemisk analyse for å klare å detektere svært lave nivå av de fleste molekyler, samt at man klarte å bygge om renseanleggene til å bli rene fraksjoneringsfabrikker der de uheldige stoffene i avløpssystemet ble skilt ut – og dermed tatt ut av kretsløpet, istedenfor å bli enten sendt rett inn i næringsmidler igjen, eller sendt på havet.

Denne fraksjoneringsteknologien ble en teknologisk suksesshistorie for Norge. Selv Israel som allerede på midten 2010-tallet hadde en gjenbruksandel på avløpsvann på 86%, og naturlig nok har ligget langt fremme på dette feltet, har nå installert den norske fraksjoneringsteknologien.

Les også