Dag Waaler – klar for nye runder

11.01.2019 | Tekst og foto: Anne Grete Nordal

Dag Waaler (65) er sjelden på tynn is, men i vinter havnet han i vannet under en skøytetur på Kroksjøen. – Jeg merket ikke at det var kaldt – sikkert på grunn av adrenalinkikket, sier den skøyteglade mannen med svært mange Tekna-verv bak seg. Han er kjent som koblingsboks for fagmiljøer og har ry som et utpreget ja-menneske. Nå skal han lede Teknas Fagutvalg for andre gang.

Dag Waalers store lidenskap er å gå på skøyter på islagte vann. Her fra Mjøsisen. (Foto: Bjørn Hofmann)

Det finnes mennesker som alltid sier ja når de blir spurt om å ta på seg frivillige verv. Dag Waaler er absolutt ett av dem. Siden han ble medlem av Tekna i 1983 har han hatt omkring 20 ulike verv og roller. I fjor hadde han planer om å gi seg, men endte likevel med å ta på seg et nytt og viktig verv som leder av Teknas fagutvalg.

Navn: Dag Waaler (65)
Utdanning: Maskiningeniør Gjøvik ingeniørhøgskole, sivilingeniør fysikk, Norges Tekniske Høgskole, Dr.ing. fysikk, Norges Tekniske Høgskole
Stilling: Førsteamanuensis ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU Gjøvik
Fagområde: Helse, teknologi og samfunn
Tekna-verv: Nyvalgt leder av Teknas Fagutvalg

Som førsteamanuensis ved NTNU Gjøvik ser Dag Waaler på seg selv som en koblingsboks mellom mennesker og fagmiljøer.

– Etter at jeg ble valgt til visepresident på R-møtet for 2015-17, hadde jeg tenkt at nå er jeg ferdig med de sentrale vervene i Tekna. Så ble jeg spurt om å stille i Opptaksrådet i fjor. Det tenkte jeg blir morsomt. I år ble jeg bedt om å stille som leder i Fagutvalget for ett år, til neste påtenkte leder er klar. Jeg er nok et utpreget ja-menneske. Det er så mye som er spennende. Jeg har det kanskje i blodet. Faren min som var siste stasjonsmester på Krøderen stasjon, var nok av samme typen, sier Waaler.

Færre frivillige

Det kan synes som det blir stadig færre slike mennesker, og at frivilligheten er i endring. – Folk er gjerne villig til å ta i et tak i en helg, være med på en dugnad, bruke en kveld på å flytte, men ikke påta seg mer forpliktende verv av lengre varighet. Dette må vi tenke på når vi skal fornye Fagutvalget, sier Waaler.

– Hvordan kan Tekna drive nettverk på måter som gjør at folk ikke trenger å ta på seg forpliktende roller de ikke ønsker. Når folk melder seg inn i fagnettverk er det jo for å jobbe med det faglige, ikke for å påta seg roller som leder, styreleder eller annet, sier han.

Fagforening en slags livsforsikring

– Etter som årene har gått, har jeg tenkt mer og mer på at det er viktig å være organisert. Det kan virke som mange tenker det motsatte – at i og med at vi har så gode tider, trenger man ikke fagforeningen til annet enn å få god forsikring. Men det kan du få på andre måter. Det er først når det blir litt ruskete, at man ser at man trenger å ha noen i ryggen som opptrer på vegne av kollektivet. Det betyr også at man må være villig til å betale noe for det, for den «forsikringa», det er å være med i en fagforening. Det blir en slags livsforsikring.

Det først og fremst det faglige som interesser Waaler. – Jeg er interessert i teknologi i samfunnet, hvordan teknologi samspiller med andre fag, hvordan teknologi tas i bruk i samfunnet på nye måter.

I det nyeste bygget på NTNU i Gjøvik, er det en verkstedshall der ingeniørstudenter kan boltre seg i produksjonsteknikk og skapervirksomhet.

Det nye arbeidslivet og Tekna

– Utvikling av ny teknologi gir muligheter for effektivisering, og det legger til rette for å jobbe på nye måter. Også høyere utdanna blir automatisert og «algoritmisert» bort. Hva slags arbeidsliv kommer trender som plattform-økonomi og sirkulær økonomi til å medføre? Og i hvilken grad skapes det nye jobber? Mange blir sin egen arbeidsgiver. Hvordan skal Tekna som fagforening tilpasse seg et arbeidsliv hvor folk ikke er fast ansatt, og hvordan være relevant for dem? Dette er viktige og spennende problemstillinger for Tekna i fremtiden, mener Waaler.

Som medlem av Opptaksrådet, er Waaler med og behandler søknader om opptak av medlemmer på særskilt grunnlag. – I dag har vi et krav om mastergrad, og en vesentlig andel av studiepoeng innen Tekna-fag. Men hva er Tekna-fag, kan man spørre etter hvert som flere fag griper inn i hverandre. Dette er kjempespennende! Også på dette området må Tekna som fagforening utvikle seg videre og tilpasse seg den nye tid.

Som en koblingsboks

I stillingen som førsteamanuensis på NTNU i Gjøvik jobber Waaler som FoU-koordinator i seksjon helse, teknologi og samfunn. Selv om han har doktorgrad i eksperimentalfysikk innen lysspredning på mikroemulsjoner, synes han det blir for snevert å jobbe med. – Jeg er mer opptatt av å se mulighetene som oppstår i å koble ulike fagmiljøer og mennesker sammen.

Han liker også å formidle – særlig når han får applaus etter forelesning, noe som skjedde senest i forrige uke. – Det synes jeg er kjempemorsomt.

En finger med i mye

Akkurat som han elsker opplevelsen av å gli ut og inn av viker på skøyter på islagte vann, har Dag Waaler beveget seg mellom ulike jobber og verv hele sitt yrkesaktive liv.

CV-en hans vitner om en stor spredning i jobber, engasjement og roller som spenner fra grunnarbeider på Postgirobygget i Oslo i 1974, til forsker innen røntgentomografi, til daglig leder i et IT-selskap og til dagens førsteamanuensisstilling. Om frivilligheten vitner roller i Lillehammer-OL i 1994, leder av grendelag og skolekorps, dommer i First Lego League, gründerkomitémedlem i Toten Sparebank, styreleder i Dølajazz, styremedlem i NTNU, i tillegg til alle vervene i Tekna som blant annet leder av Lillehammer avdeling, styremedlem i Tekna Forskerne, leder av Fagutvalget, visepresident og medlem av Hovedstyret.

Gjennom karrieren har han jobbet både administrativt og faglig. – Den varierte tilværelsen har vært veldig spennende. I en periode der jeg hadde tenkt å jobbe faglig, ble jeg valgt til dekan ved avdeling for teknologi ved daværende Høgskolen i Gjøvik, og ble dermed administrativ leder igjen noen år.

– Jeg synes jeg har fått vært med på mye spennende. At jeg fikk jobben som daglig leder i datafirmaet InterAct AS på Lillehammer var for eksempel en konsekvens av at jeg hadde vist meg fram som styreleder i skolemusikken. Folk hadde sett meg. Jeg har ikke lært så mye på tre år noen gang. Da selskapet ble solgt, måtte jeg bestemme meg for det eller akademia. Det ble akademia. Jeg gikk til en stilling her på den gang Høgskolen i Gjøvik, og har vært her siden.

Krysning av løve og Sanktbernardshund

På GILA, et lederkurs i Tekna, fikk han i oppgave å karakterisere seg selv i forhold til egenskapene vi tilegner Sanktbernards-hund, ugle eller løve. – Jeg vil nok helst være litt løve, en som er på hugget og foroverlent. Men løven mangler de sosiale antennene. Jeg har nok også noe Sanktbernardshund i meg – den som passer på å få med seg alle. Ugla som sitter litt på avstand og betrakter, mens andre gjør jobben, har jeg ikke sansen for. Han er glad i samspillet mellom mennesker, mellom fag og fagmiljøer. – Jeg liker å spille på lag. De gangene jeg har vært leder, har jeg fokusert på å være leder, ikke styre så mye, sier han.

Siste tilskudd på NTNU i Gjøvik er bygget med ny kantine, laboratorier og verksteder.

Ny teknologi – gammel arbeidsmåte

Dag Waaler er fascinert over hvordan ny teknologi kan føre til nye måter å jobbe på. – Da jeg begynte å jobbe som forsker i Østlandsforsker i 1989, kjøpte sykehuset på Gjøvik inn sin første CT-skanner (røntgentomografi). Vi hadde en avtale om å kunne bruke den til industrielle formål på kveldstid, når den ikke ble brukt på sykehuset, i såkalte ikke-destruktive materialtester av blant annet tømmer, plast, asfalt, sveiseskjøter etc. Da traff jeg radiografer og radiologer på sykehuset og fikk et innblikk i hvordan de jobbet.
– Jeg la merke til at selv om de tok i bruk ny teknologi med CT-skanneren, fortsatte de å printe ut de digitale bildene og henge dem opp på lystavler for å diskutere og analysere – som før. De tok altså en helt ny teknologi og puttet inn sin gamle måte å jobbe på.
– Man får ikke noe gevinst av å kjøpe inn en ny maskin uten at man også endrer arbeidsprosedyrer, måten å jobbe og samhandle på. Her kunne vi som var eksperter på datateknikk og bildekvalitet, være med på å utvikle nye måter å tenke billedbehandling, analyse og arkivering på, sier han. Etter noen få år gikk sykehuset over til å vise røntgenbildene på dataskjermer.

Utviklet radiografutdanning

– Hvis det er noe jeg synes det er morsomt å se tilbake på er det akkurat det, at vi fikk i stand utdanningen som kvalifiserer radiografer til å bruke digitale bilder i sine analyser. Det førte til at det ble satt i gang en videreutdanning for radiografer på Gjøvik. Nå er det blitt en del av grunnutdanninga.

I simuleringslaboratoriet kan helsepersonell trene på bruk av teknisk utstyr i realistiske behandlingssituasjoner.

Dag Waaler forteller ivrig mens vi beveger oss gjennom campus på NTNU i Gjøvik. Det har skjedd mye her siden han selv begynte på Gjøvik Tekniske Skole i 1975. – Radiografutdanningen foregår blant annet her, sier han i det vi beveger oss inn i simuleringslaben for helseutdanningene. Her ligger det øvingsdokker fra Lærdal Medical koblet til teknisk utstyr som brukes i behandling og analyse. Fra et kontrollrom ved siden av kan dokka «gis stemme» og det kan gis instruksjoner. Her kan sykepleierstudenter, radiografer, anestesipersonell og andre typer helseteknologipersonell øve på utstyr og behandlingssituasjoner. VR-laben der ulike situasjoner kan simuleres med 3D-briller, kommer vi ikke inn i, men vi får ta en titt på sykebilen som står på et understell som gjør at ambulansepersonell kan øve med realistisk følelse av fart, humper og svinger.

– Her kan ambulansepersonell øve mens sykebilen humper og svinger, viser Dag Waaler.

Fra helseutdanningen beveger vi oss inn i det nyeste universitetsbygget, ferdigstilt i fjor, som blant annet inneholder en stor verkstedhall der ingeniørstudentene kan boltre seg i skapervirksomhet, 3D-programmering og produksjonsteknikker.

I det vi kommer inn i det opprinnelige Ingeniørhøgskolebygget, der NTNU-logoen lyser mot oss, passerer vi en gammel trykkemaskin. – Ingen skjønner hvorfor den står her. Det burde vært satt opp et skilt med historien, sier Waaler noe oppgitt. – Den er et minne fra den gang kjernekompetansen for en grafisk ingeniør var å håndtere slike maskiner, mens grafisk bransje i dag er heldigital.

– Dette er det opprinnelige Ingeniørhøgskolebygget på Gjøvik, sier Waaler.

NTNU-effekten

– Det som startet med «Prosjekt Innlandsuniversitetet» ga en ytterligere «boost» da vi i stedet ble samordnet med NTNU i 2016. Det har ført til en eventyrlig utvikling i internasjonale publikasjoner og stillinger. Nå har vi studenter og ansatte fra om lag 40 land på NTNU i Gjøvik. Det har vært masse jobb med fusjonen. Noe er blitt mer tungrodd. NTNU er som et tankskip – ikke lett å snu. Det positive veier likevel tyngst, sier Waaler som forteller at kommunen og næringslivet i regionen bruker NTNU-tilknytningen for alt det er verdt.

NTNU-effekten viser seg blant annet i en vekst i utenlandske forelesere og studenter.

Best på cybersikkerhet

– Mest kjent er kanskje det sterke faglige miljøet innen informatikk og datafag, som trekker til seg forskere og studenter fra hele verden. Det er et stort og dyktig fagmiljø innen cyber- og informasjonssikkerhet her, inkludert Center for Cyber and Information Security (CCIS). Herfra drives forskning, utdanning og trening i blant annet å håndtere kritiske situasjon knyttet til informasjonssikkerhet. I fjor åpnet statsminister Erna Solberg Norwegian Cyber Range (NCR), en arena for testing, trening og øving innen cybersikkerhet.

Stas at statsministeren åpnet en arena for cybersikkerhet her i 2018.

Dag Waaler er ikke bare glad for overgangen til universitet og akademia. – Før var det viktig å ha praksis fra industri og produksjon for å undervise i ingeniørfag. Nå må de fleste ha doktorgrad. Jeg frykter at noe av det praktiske blir borte. Det er tankevekkende, synes jeg.

Turer gir energi

Da det kom turskøyter med binding for skisko for 7-8 år siden, kastet Dag Waaler seg ut i «turbevegelsen» for skøyting på innsjøer, elver, kanaler og til og med den svenske skjærgården. Det er ikke få mil han har skøytet av gårde.
Vanligvis samkjører han med tre andre i bil på vei til jobb fra Lillehammer til Gjøvik. Men et par ganger har det vært mulig å ta skøytene fatt – en stekning på omtrent 45 kilometer på Mjøsa. – Vi tok det med ro og brukte litt over tre timer, forteller han. Det er blitt så enkelt med turskøyter. Du tar på deg skoa hjemme, og slipper å fryse.

Så snart isen legger seg på vinteren, gjelder det å sjekke den svenske nettsiden for dem med samme lidenskap. Her rapporterer folk inn om forholdene på vann i Norge og Sverige.
– Vi er en gjeng som har gått det åtte mil lange Vikingarännet mellom Uppsala og Stockholm. Jeg har også vært med på turløp på Mjøsa noen ganger. Men det morsomste er bare å gå vanlige turer på islagte innsjøer. Svenskene er flinke til dette. Der kan du melde deg på turer i helgene og velge gruppe etter hvor fort du går. De tenner bål og koser seg underveis, litt slik som nordmenn gjør på skitur. Foran går det en som har ansvaret for å høre på lyden av skøytene mot isen om den begynner å bli tynn.

På ski til Rikshospitalet

– Jeg ble med i en guttegjeng for cirka 10 år siden der turer er fellesnevneren. Vi ror, sykler, går, drar på skiturer eller skøyteturer. I fjor havnet en av dem på Rikshospitalet med leukemi. Han lå der i flere måneder.
– Da gikk vi på ski til pasienthotellet fra Ringkollen, gjennom Nordmarka, parkerte skia på Rikshospitalet og tok han med ut på byen. Sånt er morsomt.
Waaler forteller om roturer i langhelger på sommeren i en gammel fløtebåt – på Oslofjorden, i Haldenvassdraget, i den svenske Dalslandskanalen, og på Glomma. – Vi har syklet turer i Danmark, Tyskland og Tsjekkia. Vi har også hatt en idé om å gå langs land nær innsjøer og elver. Det har ikke vært like lett å få til. Men i slutten av mars reiser noen av oss til Marokko for å gå i fjellet.

Et annet turprosjekt Waaler har satt i gang, er å gå i strandsonen langs Mjøsa når vannstanden er som lavest, det vil si 3-4 meter lavere enn normalt. – Da ser man mye man ellers ikke får sett – spennende geologi som fossiler av 500 millioner år gamle blekkspruter, muslinger, og mye rart som folk har kastet fra seg. Mjøsa er lang, så vi går noen strekk hvert år i april.

Om det er noe han fortsatt drømmer om, må det være å ta hurtigruta hele veien til Finnmark, der han aldri har vært, men helst utenom den travleste turistsesongen. – Noen sier det må være dønn kjedelig, men jeg har lyst til å se på livet i havnene, og med en god bok i tillegg, skal jeg nok få tiden til å gå.

Drømmer om:
Ta hurtigruta hele veien til Finnmark der han aldri har vært. Gjerne i mars når det ikke er for mye folk og ikke for mørkt. Se på livet i havnene.

Lytter til/leser:
Hører på lydbøker når han kjører bil. Sist en bok av Heidi Linde, Byens spor av Lars Saaby Christiansen, Bienes historie og Blå av Maja Lunde, Elena Ferrante, Per Petterson. Gleder meg til å lese Søsterklokkene av Lars Mytting. Fagbøker. Klassekampen og Morgenbladet i helgene.
Tegneseriestripene Pondus og Lunch i Teknisk Ukeblad hver dag,

Musikk: Hørte mye på pop og rock tidligere. Nå er det mer jazz. Satt i styret for musikkarrangementet Vinterspillene Lillehammer i flere år. Sitter i styret i Dølajazz.

Dette er Fagutvalget:
Fagutvalget skal koordinere det faglige tilbudet til Teknas medlemmer og er representert i Hovedstyret.

Les også