HÅPER PÅ FULLSKALA: Olav Øye håper CCS tar seg opp i Norge framover.
– Det fins en risiko for at det vil gå an å lure systemet.
CCS (karbonfangst og -lagring) vil si at et nytt prosessanlegg fanger CO2 fra røykgassen fra et industrianlegg eller kraftverk – deretter blir CO2 transportert og lagret langt under bakken, slik at det ikke bidrar til å varme opp kloden. I Norge prøver vi på fullskala CCS med planlagt oppstart innen 2025.
I praksis vil det si at vi beveger oss videre fra testanleggene, og bruker noen milliarder på å bygge anlegg for å fange CO2, typisk ved bruk av kjemikalier. Deretter blir CO2 kjølt ned, gjort flytende, og transportert med en båt som går i skytteltrafikk mellom for eksempel Oslo og et CO2-lager som er planlagt utenfor Hordalandskysten.
Der skal CO2 injiseres i en sandsteinsformasjon fylt med saltvann flere kilometer under havbunnen. Dette skal overvåkes, for å være sikker på at det ikke lekker ut.
– Innen 2025 håper man å klippe snora på Klemetsrudanlegget som brenner avfall og Norcem, produsent av sement. Det sier Olav Øye, CCS-rådgiver i Bellona, som var på Teknas Co2-konferanse.
Verdensbefolkningen øker kraftig. Vi produserer masse søppel som skal forbrennes, og vi bor i mer og mer i betonghus, som er laget av blant annet sement. Derfor er det utrolig viktig å samle CO2 fra disse industriene.
Les også: -Verden trenger karbonfangst og -lagring
Ungdomspolitikerne Sandra Bruflot (H) og Ina Libak (AP) understreket på konferansen hvor dårlig tid vi har til å få dette gjennomført.
– Det er 20-årene som vil vise om vi klarer å løse klimakrisen eller ikke, sier Bruflot.
– Ikke si til de unge at det er umulig, det er ikke sant. Vi skal mase så mye vi kan for at det skal settes av nok penger til fullskala CCS i Norge, sier Libak.
Men skal vi nå målene, må det meste gå på skinner. Olav Øye er redd for at systemene som skal hindre CO2-kutt ikke blir vanntette.
– Det fins en risiko for at det vil gå an å lure systemet, sier han.
1. Bokføringstriksing
– Alle bransjer må kutte det de kan, helt ned til beinet, altså null-utslipp. Hvis det er mulig å gjennomføre bokføringstriksing, det vil si at CO2 som for eksempel er fanget fra et stålverk blir laget om til et annet produkt, som drivstoff eller plast for eksempel vil dette på et tidspunkt bli brent, og dermed sluppet ut i atmosfæren igjen, sier Øye.
– Hvis disse kan regne dette som 0-utslipp har vi et problem. Hvis stålproduksjonen lagrer CO2en permanent i stedet, mens bilparken elektrifiserer og bruker nullutslippsenergi, så kan vi få 0-utslipp.
2. Salg av kvoter
– Dette handler om å få godskrevet CO2-unngåelse som utslippskutt. Det kan være at du har et isolasjonsprodukt som bidrar til å holde på varmen i et hus, slik at du bruker mindre strøm, gass, eller olje til oppvarming. Produsenten av denne isolasjonen kan da ønske seg å si at: «Her har jeg spart samfunnet for mange tonn CO2, og det ønsker jeg å få godskrevet som utslippskutt for min bedrift.
– Da vil denne bedriften fortsatt bruke en del CO2 i produksjon av isolasjonsmaterialet, samtidig som de peker på at man unngår CO2 andre steder. Dermed kan de påstå at de har lavere utslipp enn det de egentlig har, sier han.
3. Kompliserte regler
– FNs klimaforhandlinger og Parisavtalen åpner for å koble sammen flere systemer for kvotehandel, og det er klart jo mer diffust det er, jo mer forskjellig og kompliserte regler det er for Co2-regnskap for å beregne hvor mye Co2 du har spart, jo mer Co2 du produserer, desto vanskeligere gjør du det å få oversikt totalt sett. Så hvis du har flinke jurister og økonomer vil det være lettere å kjøpe kvoter andre steder enn å kutte i egne utslipp. Det er et av de store problemene med kvoter, på kort og mellomlang sikt gir det de med mye penger et insentiv for å betale andre for å kutte utslipp i stedet for å kutte selv, og vi har ikke tid til det.
– Vi må halvere klimagassutslippene innen 2030 for å unngå 1,5 graders oppvarming. Da kan vi ikke gå rundt å snakke om såkalt karbonnøytralitet samtidig som vi bare kjøper kvoter fra andre steder. Som i tillegg kan være tvilsomme kvoter, avhengig av hvor godt systemet er, sier Øye.
4. Kostnad er en frykt
– At norske CCS-prosjekter skal ha høye kostnadstall er noe flere frykter og vi vet ikke hvordan det blir. Hvis det er så høyt at det virker avskrekkende kan det sørge for mindre interesse i å investere i teknologien. Et av problemene med det her er at første prosjektet vil bli dyrere, på samme måte som det har vært for sol- og vindkraft. Du må ha en del volum før det blir mye billigere, det er viktig å tenke på lang sikt. Men – når man sammenligner enhetskostnaden av CCS med andre tiltak for å redusere CO2 utslipp, har vi eksempler på at CCS er i dag faktisk billigere.
5. Mangel på tillit?
– Vi må ha tillit til at aktørene i Norge og de oljeselskapene som skal drive med det både er kompetente og klarer å lagre CO2 og lagre det permanent. Selskapene sitt mandat er å tjene penger, og når Norge tjener penger på å både selge forurensende olje og gass samtidig som vi skal lagre Co2, så er ikke det noe som bidrar til tillit til Norge eller de selskapene som skal drive med CCS, sier han.
Les også: Mener det er én ting som mangler før CCS brer seg over Norge
Øye mener CCS er helt nødvendig for at Norge skal oppnå 0-utslipp.
– Det viser blant annet veikartet for norsk prosessindustri. Det er også flere byer i Norge som har industri som er avhengig av CCS for å kunne være en del av et nullutslippssamfunn. Det er ikke alle som kan gå over til fornybar energi, og de er nødt til å kunne fange opp Co2 i stedet.
– Alle bedrifter kan ikke ha sitt eget system for transport og lagring, det er en infrastrukturutfordring.
Man må også finne en måte å øke prisene på CO2-utslipp på en god måte.
– Noen vil kunne leve med høyere CO2 priser, andre vil gå under. Derfor er det viktig å se på sektorspesifikke virkemidler, sier Øye.
Per Brevik, i Heidelberg Cement Northern Europe, fortalte på konferansen om hvor avgjørende prisen ble for dem.
– Det er prisen på CO2-utslipp som gjorde at vi begynte å satse så mye vi har gjort, det var ikke før kostnaden gikk over en viss sum at bjellene begynte å ringe ordentlig.
Norge kan potensielt tjene store penger på eksport av hydrogen og import av CO2 fra andre europeiske land. Equinor sier i en epost til Tekna at de ikke vil spekulere i summer på nåværende tidspunkt.
